Porsgrunns nye kirke erstatter den gamle kirken som gikk tapt i brann i 2011. Den nye kirken er en oppstandelseskirke
som har vendt tilbake til byen og søker optimisme og framtidstro.
Tekst: Espen Surnevik Foto: Michel Vo
Med bakgrunn i Porsgrunns industrihistorie er den nye kirken bygget i rent porselen, utvendig og innvendig. Flisene er homogent hvite tvers igjennom og gir kirken et edelt, rent og opphøyd uttrykk.
Natt til 11. april 2011 brant Østre Porsgrunn kirke ned til grunnen. Den gamle trekirken fra 1760 hadde vært byens hovedkirke i flere hundre år, og tapet vekket mange og sterke følelser. En omfattende lokal diskusjon konkluderte med at det skulle avholdes en arkitektkonkurranse om bygging av en helt ny kirke.
Våren 2015 ble utkastet «Reis Opp» valgt som vinner. Konkurranseutkastet ble utarbeidet i felleskap mellom sivilarkitekt espen surnevik as og Trodahl Arkitekter. Prosjekteringsarbeidene startet omgående og varte frem til ferdigstillelsen i 2019.
Oppstandelseskirke
Etter den tragiske brannen var utviklingen av en ny kirke en utfordrende oppgave. Den gamle tomten var liten og vakkert inneklemt mellom historiske gravplasser. En ny kirke måtte tilpasse seg det historiske fotavtrykket og samtidig gjenskape den viktige betydningen som den gamle kirken tidligere hadde hatt for byens befolkning. Det var også et mål å utvikle en bygning som kunne skape kulturelle verdier i vår tid, slik den gamle kirken representerte kulturhistoriske verdier fra 1700-tallet.
I kristendommen er oppstandelsen et sentralt tema. Dette ble et konseptuelt bilde på hvordan den gamle kirken «døde» i mørke og gikk tapt brann-natten, og hvordan den nye kunne «gjenoppstå» i lys og vende tilbake til byen. Oppstandelsesberetningen er en fortelling om håp og fremtidstro som i arkitektonisk forstand åpnet for å utvikle den nye kirken som lys og optimistisk i kontrast til mange tidligere kirker, som i gotikken, hvor dagslyset i større grad ble holdt utenfor et dunkelt kirkerom.
Geometri som tema
Den gamle kirken var i klassisk tradisjon basert på en avklart matematisk modul av kvadrater på 4,8×4,8 m samt halvmoduler på 4,8×2,4 m. Utelukkende basert på disse gamle modulene ble den nye kirken utviklet. Den fikk proporsjoner, skala og forhold til kirkegården som gjenspeilet størrelsene i den gamle kirken.
De elleve hovedvolumene som omkranser kirkerommet er kirkens bærende konstruksjoner, og mellom dem spenner bjelker som bærer takene. Det er i alt 24 uavhengige og selvdrenerende tak.
Kirketårnet er det mest fremtredende volumet og markerer kirken i det store landskapsrommet rundt Porsgrunn og Skien. Tårnets helningsvinkel på 3.3˚ har gitt hellingen til alle de øvrige volumene.
Volumene er tette, uten åpninger, for å fremstå som massiver. Dette med inspirasjon i de gamle egyptiske obeliskene på 1800-tallsgravene ved kirken. Slik skapes en dialog mellom fortid og fremtid. De enkle geometriene er motivert av å representere noe universelt, tidløst og evig hvor presisjon i overganger og nullpunkter har vært helt sentralt for å uttrykke presisjonen i bygningen. Dette har også satt store krav til byggetoleranser og detaljer.
Volumene er avsluttet i ulike høyder som uttrykker viktigheten av funksjonene de rommer. Tårnet er høyest og uttrykker kirkens posisjon i byen. Dernest følger koret, videre tvillingtårnene med kapeller, og deretter de seks sidevolumene med blant annet sakristi og orgel. Bakerst er det laveste, minst viktige volumet som inneholder tekniske arealer.
Geometriene i hovedvolumene går matematisk opp i hverandre i en målrytmisk struktur som går gjennom hele kirken og skaper avstand mellom volumene. Nettopp her kommer dagslyset inn i kirkerommet. Motivasjonen var å oppnå et samspill mellom uttrykk, konstruksjon og bruksfunksjoner. Kirkerommet skulle oppleves som å sitte ute, under et stort tak båret av store massiver. Struktureringen muliggjør alle nyttefunksjonenes plassering strategisk og lett tilgjengelig rundt kirkerommet.
Konstruksjon
Alle hovedvolumer er selvbærende stålkonstruksjoner med stor konstruktiv kapasitet som danner stive skiver i to retninger. Mellom hovedvolumene spenner bjelker som bærer alle takene. Dragerne er fremhevet både i utvendige uttrykk og i interiøret. Det bærende uttrykkes som en påminnelse om den fysiske virkeligheten vi omgir oss med, det jordiske. Dagslyset er bilde på det åndelige som avtegner seg på veggflater og konstruksjoner.
Betonggulvet
På samme måte som i Våler kirke (2015) er gulvet et sentralt tema. I begge kirkene utgjør gulvene en base, et podium eller en sokkel, som bygningen er plassert oppå. Gulvene, med tilhørende grunnmurer, trapper og ramper, er utført i monolittisk støpt betong med utrykket til en massiv plint, eller en klippe, som om grunnfjellet selv skyter opp i dagen mot himmelen og bærer frem kirkebyggene.
Med erfaring fra gulvstøp i Våler ble det valgt nøyaktig samme oppbygging i Porsgrunn. Begge steder ble det benyttet lokal sand og tilslag, noe som gir de to gulvene ulik og særegen karakter som reflekterer stedene kirkene er bygget. Elvesanden i Våler har en brun karakter som gjenspeiles i gulfargen og danner en fin sammenheng med det gylne bjørkeinteriøret. Den lokale sanden i Porsgrunn har et nøytralt, lysegrått preg. Sammen med tilslag av knust rosa granitt, gir den gulvene i Østre Porsgrunn kirke en lys karakter med rosa innslag, som kirsebærblomster falt mot bakken.
Den samme jevne, lysegrå betongen er benyttet i alle synlige fundamenter, grunnmurer og trapper utvendig, hvor man i mange tilfeller ser innvendig gulv og utvendig betong i sammenheng. Utvendige er det benyttet glatte forskalingsplater som er tiltet 3.3˚ for å flukte presist med alle de øvrige geometriene. Det er nedlagt mye arbeid i å bygge nøyaktige forskalinger, komprime betong samt å planlegge monolittisk støp uten støpeskjøter.
Flisene
Mens skogskirken av tre i Våler ligger mer landlig til, er Østre Porsgrunn kirke en bykirke plassert midt i en mellomstor norsk by. På samme måte som vi tradisjonelt kjenner de urbane historiske kirkene i Europeiske byer, er det for Østre Porsgrunn kirke valgt et mineralsk utrykk, som en steinkirke. Fliser av porselen (porcellanato) utgjør alle flater i kirkens ytre og indre fasader.
Det første naturlige materialvalget som ble undersøkt for byggets konstruksjon var betong. Flere årsaker som pris og totale isolerte veggtykkelser ble faktorer som vanskeliggjorde en betongkonstruksjon i dette prosjektet. Det som likevel ble utslagsgivende var usikkerheten som lå i om alle fliser, utvendig, ville hefte til betongunderlaget under påkjenning av fukt og frost, over svært lang tid.
Løsningen ble å benytte isolert stål som bærekonstruksjon, med et luftet flisesystem utvendig. Hver fasadeflis er mekanisk forankret til fasaden, samtidig som vind kan sirkulere, og vann kan dreneres ut av konstruksjonen. Innvendig befinner flisene seg i et kontrollert miljø og er derfor limt på konvensjonell måte.
Alle fliser har en modulhøyde på c/c 600 mm. Med 5 mm horisontale fuger er hver flis kalibrert med et netto høydemål på 595 mm. Vertikale fuger er i ‘villforband’ – vilkårlig plassert. Her er det benyttet tre hovedfliseformater med modulmål; 600×600, 600×900 og 600×1200 mm. I tillegg kommer en tilpassingsflis for hvert forband, samt en mengde avrundede spesialfliser for alle hjørner. Disse er vinklet 3.3˚ mot hjørner.
Montasjejobben ble utført av hovedentreprenør. FagFlis Grenland sto for leveransen og flisene var produsert av italienske Mirage. Et nødvendig suksesskriterium var å skape et sømløst samarbeid helt fra produsenten i Italia og frem til hver montør på stillaset i Porsgrunn.
Det konkrete arbeidet med flisene startet med at jeg som arkitekt måtte tegne skjemaer for hver eneste flis, innvendig og utvendig. Hver flis ble gitt et unik-nummer og i neste omgang produsert, kalibrert og bearbeidet i Italia, én og én. Hver av flisene fikk så nummeret påtegnet og ble pakket og sendt til Norge. Vel fremme kunne hver flis dermed plasseres nøyaktig på sin tiltenkte plass i henhold til fliseskjema.
Bæresystemet ble utviklet i tett samarbeid med Mirage i møter på deres fabrikk i Italia og i Norge. Bærebrakettene er festet til flisene med ca 5 mm dype koniske hull frest inn i flisenes bakside. I hullene monteres syrefaste ekspanderende små bolter. I og med at festehullene sofistikert er frest koniske, med størst bredde innerst, vil ikke de ekspanderende boltene kunne løsne fra flisen med mindre den knuses. Det er i alt seks festebraketter på en 600×1200 mm-flis. Det er det limt glassfibernett bakpå alle fasadefliser, slik at de holdes sammen også ved brudd.
De innvendige arbeidene var mindre teknisk kompliserte, men krevde like fullt stor presisjon. De samme flisene ble benyttet, men her uten mekanisk/luftet innfesting. Likevel er det skjulte mekaniske sikkerhetsforankringer i alle fliser.
Myke materialer
Hovedvolumene er akkompagnert av myke, organiske, forgjengelige bygningsdeler i eik; dører, himlinger, lettvegger og møbler, dels i kombinasjon med ullstoffer. Dette markerer en materialmessig kontrast mellom det som ikke bærer og det bærende, det bestandige og det ubestandige. Treverket gir kirken et lunt preg sammen med de ellers kjølige, abstrakte porselensoverflatene.
Kunstnerisk utsmykking
I korpartiet fikk jeg samarbeide tett med kunstnerne Espen Dietrichson og Marie Buskov. Dette usedvanlig spennende samarbeidet hadde også en forhistorie; Dietrichson var min samarbeidende kunstner i Våler kirke noen år tidligere.
24000 blå 100×100 mm fliser er satt opp som mosaikk i alterpartiet. Korpartiet ble utsmykket med en håndlaget keramisk altertavle bestående av over 200 glaserte deler. Verket er forbundet med himmelen gjennom et større overlys som setter de hellige handlingene i sentrum.
Østre Porsgrunn kirke har vært en svært spesiell oppgave med unike fagfolk og utvikling av nye teknikker og metoder.
Jeg vil her rette en spesiell takk til hovedentreprenøren og deres menn:
Steinar Dale, Henrik Wold, Knut Hovd.
Uten personlig engasjement ville ikke prosjektet vært hverken påtenkt eller mulig å realisere.
Om prosjektet
Adresse: Kirkebakken 26, 3921 Porsgrunn
Byggherre: Porsgrunn kirkelige Fellesråd
Arkitekt: Hovedarkitekt: Espen Surnevik
Samarbeidende arkitekt: Trodahl Arkitekter
Kunstnere: Espen Dietricson og Marie Buskov
RIB: A.L.Høyer Skien AS
Entreprenør: Tor Entreprenør AS (hovedentreprenør)
Flisarbeider ute: Tor-Entreprenør AS v/ Steinar Dale
Flisarbeider inne: Tveiten & Riis Murmesterfirma AS
Leverandører: Betong: A-Betong, Skien
Fliser: FagFlis Grenland v/ Fredrik Lysø
Ferdigstilt: Høsten 2019
Areal: 960 m2 (brutto) (høyde 34 m, bredde 23,6 m, lengde 37,2 m)
Byggekostnad: Ca. 82 mill NOK
Konstruksjon: Fundamenter i plasstøpt betong.
Vegger: Selvbærende stålkonstruksjoner danner stive skiver i to retninger. Mellom hovedvolumene spenner bjelker som bærer alle takene.
Overflater: Fliser: Porcellanato fra Mirage, 600×600, 600×900 og 600×1200 mm pluss tilpassingsfliser. Mekanisk festing ute, limt inne.
Gulv: Plasstøpt og slipt betong med lokalt tilslag. Lysegrå sand og knust rosa granitt gir gulvene en lys karakter.
Hovedarkitekt: Espen Surnevik
Samarbeidende arkitekt: Trodahl Arkitekter
